Sliten - og full av energi!

Å være skikkelig godt sliten etter en lang dag med jobbing,- men likevel være full av energi...- kjenner du den følelsen?

Jeg kjenner den følelsen. Jeg kjenner den ofte.
Mange av oss som deltar i frivillig arbeid møter ofte spørsmålet,-"hvordan orker du"? "blir du ikke sliten"?
Jo, selvsagt blir jeg sliten, men samtidig får jeg så mye,- som jeg ikke ville ha vært forunten!

Jeg kjenner også på at dette er så vanskelig å forklare - hvorfor jeg mer enn gjerne jobber døgnet rundt, for å være med på å gi barn og ungdom et mulighet til utvikling og læring,- enten det er i form av møter med speiderstyret eller deltakelse i min egen speidergruppe.

En gammel speidersang- skrevet for mange tiår siden,- fanger noe av det som er vanskelig å sette ord på:

Har du gått og vasset klissvåt gjennom regnet,-og allikevel hatt overflod av sang?
For der foran deg og bak deg,- alle vegne,- var det våte speidere som gikk og sang.
Har du fanget denne rar enkle glede som er gjemt i det å dele vondt og godt
med en venneflokk og sammen streve med den kanskje nok så sure jobben du har fått?

Har du stått en natt når leirens mange lyder hadde stilnet og ditt sinn var falt til ro,
under bleke stjerner mens din egen glede grep deg - som du kanskje ikke helt forstod?
Har du stirret inn i flammene fra bålet, sett dem synke, bli til glør og langsomt dø,
mens det dypest i deg våknet nye tanker ig ble sådd så mangt et spiredyktig frø -?

Den kan synges til melodien "Barndomshjemmet", og teksten er skrevet av Anne Margrethe (Pus) Brodal 
 - og jeg synes den fanger noe av "den følelsen" -den du får når du opplever mestring, utvikling, samarbeid, lek- på en arena der barn og ungdom får tillit og ansvar- og løser oppgavene sammen.

Jeg har ofte kjent den følelsen ;

- da førerpatruljen skulle padle øverste del av Gudbrandslaslågen i kano, - men måtte bære bagasjon og fløte kanoene nesten hele veien- fordi det var for lite vann i elva - 13 år gammel

- da vi stabla 17 norske speidere inn i en Ford Transit og reiste rundt i Kenya for å jobbe på et Kenyansk speidersenter og besøke helsestasjoner og andre prosjekter som speiderne der drev - 19 år gammel

- da jeg satt oppe fem nettter på rad for å sy vester til staben under Roverfemkampen - 22 år gammel

- da jeg var programsjef for landleiren FRI 05 på Ingelsrud, 28 år gammel - fikk 2,8 millioner i budsjett og skule levere en ukes innovativt  program til 10 000 speidere,- og finne alle de 200 frivillige som skulle gjøre jobben....

- og i arbeidet i Speiderstyret; - når vi starter spennende prosesser,- på kretsledersamlinger og toppledermøte,- når ledelsen setter seg mål og vil noe- sammen,- når vi deler med hverandre for å spille hverandre gode.

Å sette seg mål sammen, jobbe mot dem sammen og nå dem sammen. Det er slitsomt,- men det er stort.

Jeg kjenner på den følelsen i dag,- når jeg har sett en utrolig dyktig 17åring som prosjektleder for speidergruppas nysatsing "Åpen dag"- med aktiviteter og tivoli i sentrum i forbindelse med SommerMart´n i Ås. Små og store, unge og gamle i speidergruppa har stått på, de fleste i hele dag,- noen i flere dager, hvor barn og ungdom selv har planlagt aktiviteter og stått for gjennomføringen.

Å se ungdom -som får tillit og viser ansvar- i fri og kreativ utfoldelse - som lykkes - sammen med andre ungdommer- som mestrer - som strutter av mestringsfølelse selv når de er segneferdig etter flere døgn med sjauing og jobbing. Å få gå sammen med dem et lite stykke på veien ,- det er et privilegium.

Skjønte du mer nå? Ikke det? Det må antakelig oppleves.