Om bomullsbarn og bomullsledere

I dagens Aftenposten skriver Øyvind Kvalnes en glitrende kronikk om ”Bomullslandet Norge”  http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4034511.ece

De fleste av oss som lever i Norge lever i en veldig beskyttet tilværelse. Hele livet blir vi skjermet mot ting som kan gjøre fysisk og psykisk vondt. Mange barn polstres og utstyres med hjelm, leker på lekeplasser med støtsikker sand, får ikke leke med kniv og klatre i trær, og kjøres til alle fritidsaktiviteter.

Velment skjerming mot både fysisk og psykisk smerte kan være å gjøre både barn og voksne en stor bjørnetjeneste. Kvalnes peker på at et barn som ikke får oppleve hvordan det er å slå seg kan bli et både fysisk og mentalt skjørt vesen.

Denne utviklingen har ikke bare konsekvenser for enkeltmenneskene, men for hele samfunnet vårt. Personer som ikke er vant til å stå i utrygge situasjoner, vil kvie seg for å oppsøke utfordringer; - og et arbeidsliv som består av mennesker som skyr usikkerheten blir ikke akkurat noen arena for nyskaping. Mennesker som mangler erfaring med å klare seg selv og ta ansvar for sin egen tilværelse blir vant til at det er slik; de lærer at det er andre mennesker som får til noe, og som ordner opp. Det fører til en tiltakende passifisering. Å oppleve mestring betyr mer enn vi kanskje tror.

Å lese Øyvind Kvalnes sin kronikk gjør meg bare enda sikrere på at speiderbevelgelsen har en viktig misjon i samfunnet.

Målet vårt er ”å utvikle selvstendige og ansvarsbevisste mennesker som tar aktiv ansvar i samfunnet.” Speiderbevegelsen er en viktig motkultur mot samfunnstrendene som skaper bomullsbarn, bomullsvoksne og ikke minst bomullsledere.

Å gi unge mennesker en arena hvor de på egenhånd får utfordringer, får oppleve mestring, får oppleve at deres bidrag er viktig er av uvurderlig betydning.

Stadig flere speiderledere melder om at den største utfordringen i det daglige speiderarbeidet er foreldre som er redd for at barna deres skal oppleve å slå seg, fryse eller gå i skogen i mørket.

Det er viktigere enn noen gang at det finnes arenaer hvor barn og ungdom får slå seg og bruke kniv, - men også lære å takle den nødvendige førstehjelpen og de utfordringene som oppstår. Arenaer hvor barn og ungdom får uforske tilværelsen på egnehånd,- uten kontinuerlig voksenkontroll,- og er nødt til å løse utfordringene selv.

Det gjør dem rustet for livet.