stemningsbilde
FORSIDENYHETERARRANGEMENTEROM OSSNYTTIGBILDERSPEIDERENDEBATTENGLISH
30.01.09 Gjør det - bare gjør det!
27.01.09 Ungdomsdelegat søkes!
23.01.09 Få ekstra penger gjennom Grasrotandelen
22.01.09 Finner du fram?
20.01.09 Speiderbasen - langt mer enn en nettside
19.01.09 Prøv Aftenpostens SPEIDER-QUIZ!
14.01.09 Krigen i Gaza - hva er det som skjer?
13.01.09 Gi oss dine ideer!
12.01.09 Fredfull markering
09.01.09 Kjelsåsspeiderne på direkten med NRK
07.01.09 Er du interessert i natur og miljø?
07.01.09 Få med deg et av årets beste lederkurs i februar
07.01.09 Roverne tok ikke juleferie
06.01.09 "Fjære" juledag
Beate K. Andreassen (t.h.) forteller om sine opplevelser på årets Fossekallen.

Fossekallen – et kurs for elitespeidere?

Publisert: 23.07.2014 kl. 13:45 - sist oppdatert: 23.07.2014 kl. 13:58

Beate K. Andreassen deltok på kanokurset Fossekallen i regi av Nettverk for friluftsliv. Her er hennes beskrivelse av kurset som foregikk i Trysilelva 28. juni-5. juli.

Hvordan skulle dette gå? Som eneste kvinnelige deltaker og i tillegg mest sannsynlig den eldste av alle sammen, møtte jeg opp ved Elvebrua langt oppe i Trysilelva med hodet fullt av positiv innstilling og magen full av store sommerfugler. Det var lørdag 28. juni og jeg skulle få veiledning i elvepadlingens finesser og friluftslivets gleder i en hel uke. Var dette et kurs for elitespeidere? De tøffeste av de tøffe? Eller var det plass for meg der også, en helt alminnelig flokkleder som ble speider da jeg var 43 år…?

For å kunne være med på Fossekallen må man først ha fått med seg emnekurs kano og turlederkurs kano eller tilsvarende erfaring fra kanoturer. De grunnleggende padletakene bør være på plass: framdriftstak, hengtak, brekktak, viftetak og støttetak. Utover det er det kun snakk om å ha lyst til å lære mer om padling på skrått vann og å ha mulighet til å sette av 8 dager til dette. Kurset går like mye på friluftsliv som på padling. Vi satte opp gapahuker av presenninger for å sove i og laget all maten på bål. Aluminiumsfolien var med, men den ble ikke brukt. Myggen og ikke minst knotten ble holdt på høvelig akseptabel avstand med myggnett og mose på bålet. Smarttelefonene ble lagt igjen i bilene – vi la oss når vi var trette og stod opp etter hvert som vi våknet. Det var ikke like enkelt for alle. Noen slet med å ikke vite hva klokka var, og noen savnet musikken i øret. Men det er utrolig hva man kan venne seg til.

Vi startet friskt med livredding i elv. Vi var seks deltakere og fire i stab. Alle måtte ut i elva helt på egen hånd (med padlevest) og la seg drive nedover med strømmen mens de andre stod på land og heiv ut redningsliner. Jeg holdt godt fast i padleåra mens jeg konsentrerte meg om å puste rolig. Elva var ikke så kald som jeg hadde fryktet. Den obligatoriske påkledningen med ulltøy innerst og regntøy utenpå fungerte supert som våtdrakt. Jeg fikk tak i ei line og kunne vasse i land etter ca 100 meter; den første utfordringen var overvunnet!

Så fikk vi lov til å padle kano. De første dagene lekte vi oss rett nedenfor Elvebrua. Vi krysset elva med baugen oppover og med baugen nedover, såkalt bakferging og framferging. Og vi øvde på å snu midt ute i strømmen. Tilslutt var vi endelig klare for vårt første stryk… Padling i elv er først og fremst en øvelse i samarbeid og kommunikasjon. I strykene skjer ting fort, beskjeder ropes ut og må utføres med en gang. Det er ikke tid til diskusjoner. Vi traff en stein og holdt på å kantre. Takket være en flink makker med veldig god balanse gikk det bra. Vi fortsatte et stykke baklengs før vi klarte å få baugen tilbake i fartsretningen igjen. Etter flere stryk med learning by doing og kyndig veiledning fikk vi stadig bedre kontroll over kanoen. Mestringsfølelsen var stor da vi begynte å komme oss forbi steinene på den siden vi hadde tenkt. Dette var skikkelig gøy! Nå kunne jeg virkelig nyte elva og få med meg naturopplevelsen også.

De største strykene synfarte vi, det vil si at vi gikk langs elvebredden og prøvde å finne ei padlerute mellom steinene i elva. Etter hvert ble elva roligere og vi gikk over til «strutsing». Jeg trodde først det var snakk om å stikke hodet i sanden/vannet, men sånn var det heldigvis ikke. Jeg satt fremst i kanoen og skulle strekke hals som en struts for å speide etter steiner og den lureste veien videre. Så måtte observasjonene formidles bakover til styrmannen. Innimellom stoppet vi og laget lunsj i reinmosen, og om kveldene laget noen middag mens de andre lette etter ved og et behagelig sted uten for mange steiner hvor vi kunne sove. Vi ble en sammensveiset gjeng. Selv om jeg ikke var blant de sterkeste når vi måtte bære kanoer og bagasje forbi de villeste strykene, opplevde jeg at jeg var en kursdeltaker på lik linje med de andre. Fossekallen var absolutt et kurs for meg også! Og jeg lærte masse. Jeg lærte om samarbeid, kommunikasjon, veiledning, ledelse, vennskap, friluftsliv, livskvalitet, tømmerfløting og mye mer. Fossekallen er ikke bare et kurs i elvepadling; jeg vil faktisk beskrive det som et kurs i speiding. Det anbefales herved for alle uansett kjønn og alder.

Flere bilder fra kurset finner du her.

|
Tekst: Beate K. AndreassenFoto: Erling Husby
Søk i speiding.no
Googlesøk i speiding.no
Speidermuseet
Norsk Speidermuseum gjør speiderhistorien levende.
Forbundsmerket
På våre ressurssider om profilprogrammet kan du laste ned forbundsmerket, maler for brevark, presentasjoner og lese mer om bruk av farger og fonter.
Samarbeidspartnere
Norges speiderforbund | Besøksadresse: St. Olavs gate 25, 0166 Oslo | Postadresse: Postboks 6910 St. Olavs plass, 0130 Oslo | 22 99 22 30 | nsf@speiding.no