Speidertur til krigen

Svaret er førti lokale speidere med et stort engasjement, imøtekommende smil og godt med hjerterom i et krigsherjet område. Vi, Thorbjørn Heyerdahl og Elin Edda Seland Ágústsdóttir, tilbrakte en uke i en virkelighet langt unna ski, kvikklunsj og påskenøtter.

For hundre år siden satt en mann i England med cowboyhatt og skrev ned sine tanker om ungdommen og speiding. Lord Baden- Powell hadde sannsynligvis ingen anelse om at akkurat hans arbeid og hans idé skulle bringe håp i flyktningleire i Nord- Uganda i 2006. Tanken om samfunnsengasjement og vennskap binder sammen to verdener til tross for store kulturelle forskjeller.

Speiderforbundene i Norge og Uganda har takket være Flyktninghjelpen begynt et samarbeid som skal stimulere til økt aktivitet blant barn og unge i flyktningleirene i Nord- Uganda ved hjelp av speideraktiviteter. Denne påsken deltok speidere fra Norge for andre gang på et seminar i Gulu der speidingens innhold stod sterkt i fokus. Selv om virkeligheten i denne afrikanske byen er svært ulik vår speiderhverdag i Norge, er vi bundet sammen av de samme ideene og kan dele erfaringer, kunnskap og opplevelser på en måte som er unik for verdens største internasjonale barne- og ungdomsorganisasjon; Speiderbevegelsen.

Å være speider i Gulu innebærer en stor grad av samfunnsengasjement, kreativitet, ferdighetstrening og ikke minst en mulighet for å få kunnskap der skoletilbudet ikke når frem til alle. Omtrent en tredjedel av barna i Nord- Uganda går ikke på skolen, og selv de som gjennomfører grunnskolen har mangelfull kunnskap blant annet på grunn av for få bøker, lærere som ikke er oppdaterte og små klasserom. Med sin praktiske vinkling bidrar speidingen til økt forståelse, ferdighetstrening, egenutvikling, samfunnsengasjement og erfaringer som kommer til nytte når man skal finne sin plass i denne verden.

Å være i en annen verdensdel for å bidra på et seminar om speiding høres interessant ut, og kan by på uventede utfordringer for vinterbleke nordmenn. Plutselig fant vi oss selv som instruktører i førstehjelp, og da vi ikke hadde særlig utvidet kunnskap om behandling av slangebitt ble vi sett på med stor mistro. Noen gjorde sågar store øyne under demonstrasjon av munn- til- munn metoden, og etter litt fnising i salen fikk vi vite at de hadde lært at rulling av bevisstløs person nedover en bakke ville gjøre samme nytten. Knuter derimot taklet vi godt, og huskeregelen om flaggstikk med ”slangen opp av dammen” ble oversatt etter beste evne under et mangotre i 30 varmegrader.

Fokuspunktene i den norske og den ugandiske allmennkunnskapen kan man ikke se samtidig med mindre man skjeler godt ut til sidene. Vi tar for gitt at alle vet hva en dinosaur er, men når det kommer til rytme og dans er det bare å legge seg flat for våre ugandiske speidervenner. Likeledes kan et leirbål med tema HIV og AIDS virke fjernt fra gitarklimpring og Lillebjørn Nilsen, mens morgengymnastikk fra 06.00 bør innføres på alle norske leire fremover; ”If you do it everyday it’s not painful anymore!” ble en sliten Thorbjørn fortalt.

Bak latteren og smilene skjulte det seg historier som vi bare kan forestille oss i våre verste mareritt, og de nye speidervennene våre har sett ondskap som ville hatt aldersgrense 18 år på kino. Alle kjenner noen som har vært eller er bortført, og når natten kom dukket historiene opp; Historier om flukt fra rebellene, tilflukt i kirken mens bomber sprenges utenfor, kryssild mellom hæren og opprørssoldatene, vold, mishandling og død.

Et besøk på et mottakssenter for tidligere barnesoldater kastet oss inn i virkeligheten; Unge jenter på fjorten år med gravide mager, foreldreløse spedbarn, små gutter med tomme blikk, men allikevel et håp om å finne igjen familien og en drøm om en fremtid med skolegang og et yrke. Barna som kommer hit har levd et liv i bushen, og for å bringe dem tilbake til samfunnet tilbys de blant annet skoletrening, opplæring i ulike yrker, legekontroller, oppfølging av unge mødre med barn, samtaleterapi og lek.

En hel generasjon unge mennesker har vokst opp uten en annen virkelighet enn en meningsløs krig der barn blir kidnappet og tvunget til å fungere som barnesoldater. En neglisjert konflikt som vi i Norges Speiderforbund har valgt å åpne øynene for, og det blir viktigere og viktigere at noen ser i den retningen. Ettersom tiden går og nyhetens interesse er tapt, vil menneskene i Nord- Uganda være overlatt sin egen skjebne dersom vi ikke sprer budskapet om hva som foregår.

I dette området finner vi speiderkolleger som gleder seg til kretskonkurranser og landsleir, som jobber for å ta merker og lærer seg båtmannsknop og stabilt sideleie.

Ved å være med på Skolestart 2006 bidrar speiderne i NSF til at disse menneskene kan få en fremtid. Da har de kunnskap og ferdigheter til å bygge opp landet sitt den dagen det blir fred. Som speiderne i Gulu selv sier det; ”Det viktigste er allikevel ikke at dere sender penger, men at dere forteller våre historier slik at våre stemmer blir hørt og vi ikke blir glemt!”