Årets aksjonsmål er Liberia i Vest-Afrika. Liberia har vært gjennom 14 år med brutal borgerkrig, der mye av landets infrastruktur og bygninger ble ødelagt. Nå har det vært fred i 8 år, men freden er skjør.
Et av verdens verste utdanningssystem Liberia har en arbeidsledighet på godt over 80 prosent og et av verdens aller verste utdanningssystemer. Bare én tredjedel av barn og ungdom i Liberia får skolegang, og uten skolegang er også mulighetene til jobb og egen inntekt ganske små. Befolkningen i landet trenger å se at det går framover med Liberia for at freden skal vare, og ungdommene trenger å se at de satses på.
Last ned presentasjon om årets SpeideraksjonLast ned quiz om årets Speideraksjon
Foto: Monica Hägglund Langen Gir ungdom tro på framtida Flyktninghjelpen i Liberia satser på utdanning for ungdom. De har tre utdanningssentre, i Robertsport, Beh town og Vaye town, der rundt 150 ungdom får ett års utdanning på hvert senter. Ungdommene lærer basiskunnskap som å lese og skrive, regne og samfunnskunnskap. I tillegg lærer de seg et yrke, enten det er frisør, snekker, murer, mekaniker, baker eller skredder. Med yrkesopplæringen har de mulighet til å skaffe inntekter til seg selv og familien etter endt utdanning. Det er disse utdanningssentrene, kalt Youth Education Pack (YEP), som årets Speideraksjon samler inn penger til. Ved siden av framtidsmuligheter, vil det gi ungdommen i Liberia noe nesten enda viktigere - håp om en bedre framtid!
Foto: Monica Hägglund Langen Speideraksjonens feltreporter I høst var to speidere, Andreas Myrer fra Nordby 1 speidergruppe og Monica Hägglund Langen fra Brekken speidergruppe, i Liberia som feltreportere for Speideraksjonen 2011. Der fikk de selv se hva pengene fra aksjonen skal brukes til. Her kan du lese Andreas sine inntrykk fra reisen.
Once you go black…
En og en halv dag har satt mer tanker og minner i hodet enn noe annet jeg har vært med på. En dags bekjentskap skaper en avskjed tristere enn å forlate en leirkjæreste etter en uke. Vi reiser bort med kun et telefonnummer, minner og tanker. Forlater mennesker, et lite sted, et land og et kontinent.
Skepsisen har ligget hos meg lenge. Det er alltid noen som skal samle inn penger og støtte til et land i verden som har det vondt. Men kommer det frem? Hvor blir de innsamlede midlene av, hvem får noe og hva går det til? Disse tankene og ubesvarte spørsmålene har for meg og flere vært nok til å ikke stille opp 100 prosent når det er slike aksjoner. Nå fikk jeg muligheten til å undersøke alle disse spørsmålene, og stille de kritiske spørsmålene jeg har lurt på lenge. Nå vet jeg bedre, nå er skepsisen borte.
Endelig fikk jeg muligheten til å se om dette fungerer slik alle sier, endelig kunne jeg finne sannheten.
Bekreftelsen ble mer enn bare en erfaring og opplevelse. Den er blitt et stort minne, en livserfaring og en tankevekker som kommer til å være med meg i evig tid, og jeg ser på det som veldig positivt.
Westpoint er navnet på slummen i hovedstaden Monrovia i Liberia, og dette er stedet vi tilbrakte første dag i Afrika. Vi fulgte to jenter for å se hva en vanlig dag i slummen var, og mens Monica snakker med Lovetta, den ene jenta, får jeg en guidet tur gjennom slummens trange gater og smug. Dette er et sted man ikke beveger seg etter mørkets frembrudd, og etter hvert som vi tar oss frem i noe som minner om en labyrint, kan jeg forstå hvorfor. Å finne frem uten kjentmann er mer eller mindre umulig. Her får jeg sett hvordan de bor og lever, hva de lever av og hvordan de tilbereder mat. Hunder går løse og graver i søppel som samler seg opp på stranden, lukten av røkt fisk ligger i lufta sammen med bål og søppellukt. Dette er ikke et sted noen ønsker å bo. Ungene har ingen leker annet enn de som er selvlaget av søppel og ingen har penger de kan kjøpe ting med. Det blir mye dødtid og lite å gjøre, så både voksne og barn sitter mye stille uten noe å drive med.
Her hjemme i Norge sier folk at de dør om de ikke har mobiltelefon i en time, men se for deg å leve uten noe. Er du heldig har du to skift med klær, og kanskje får du mat i dag, eller kanskje om en uke. Da kan man begynne å si at man har det ille. Og først da kan man skjønne den gleden det er å få noe man virkelig har drømt om lenge.
Riktignok roper vi hurra når vi får den spillkonsollen vi har mast om i en uke, men det er ikke et rett gledesrop som kommer, heller en bekreftelse på at vi fikk det som vi ville.
Man vet ikke hvor bra noe er før man mister det! Vi må miste enormt mye for å skjønne hvor bra vi har det. Og vi må miste ennå litt til for å kunne sette oss inn i den situasjonen mange andre er i per i dag.
Slummen gjorde stort inntrykk på meg, og det tok lang tid å bearbeide alt. Men like store inntrykk gjorde Flyktninghjelpen sitt YEP-program. Og det var her jeg fikk mine største bekreftelser på at hjelpearbeidet virkelig nytter. Vi var på to utdanningssentre, og de to dagene vi var på det ene kunne like gjerne vært en uke, eller en måned. På veldig kort tid fikk vi god kontakt med flere av elevene som deltok på dette programmet.
Vi hadde selv egne timer der vi var lærere på dette senteret. Elevene er ikke så mye yngre enn meg selv, og det er rart å skulle undervise i plantelære. Dere tenker på avansert biologi kanskje, men nei. Dette er helt grunnleggende plantelære med beskrivelse av hva er et blad, hvorfor har planter røtter? Kan vi spise planter osv. Dette lærer vi på barneskolen, og de fleste av oss ser på det som en selvfølge å vite at poteter kan spises, og at gulrøtter vokser i jorda. Disse elevene mellom 14 og 25 år er overlykkelige for å få lov til å lære det. I klassen sitter de som tente lys og suger til seg all kunnskap de kan. De er stolte av å gå på skole, og de viser en respekt for lærere og besøkende som ikke eksisterer i den norske skole i dag. Vi ser på skole som noe kjedelig vi må gjennom. Disse ser på det som en gave, og en livsnødvendig kunnskap som kan gjøre at de kan komme seg videre i livet. Å stå foran elever som nesten er like gamle som meg selv og samtidig føle at jeg underviser en førsteklasse, er uvirkelig. Men erfaringen etter å ha vært der og sett hvor bra programmet var, og hvor dedikerte ungdommen var, setter ting i perspektiv. Her finnes ikke: ”Nei, det er feil”. Her motiveres man til rett svar i stede for å hakke ned på det gale. Her løftes de minste opp med store oppgaver, og alle blir sett og hørt. Jeg husker jeg tenkte på hvordan vi hjemme kunne fått frem den samme lærevilligheten. Må man miste alt, for virkelig å få lyst til å gjøre noe? Utover kvelden tenker jeg på dette, mens vi sitter foran huset vårt og ser ut på barna på veien. Det eneste som skiller dem fra oss er et piggtrådgjerde, men i virkeligheten er det veldig mye mer.
Det er mange store og sterke inntrykk i historier og fortellinger, og det er virkelig ikke lett å skulle beskrive det med enkle ord i etterkant. All elendigheten, den dårlige standarden og livet de lever i Liberia får meg til å tenke på hvor bra vi har det her hjemme i trygge Norge. Men det får meg også til å tenke på hvor dårlig vi har det livsmessig. Hvor lite fornøyd vi egentlig er med det vi har, og hvor liten pris vi setter på livet vårt, og omgivelsene rundt oss.
Det eneste jeg kan si etter min opplevelse er at jeg ser at det Flyktninghjelpen gjør hjelper, og jeg ser at det nytter å hjelpe.
Foto: Nina Therese Blix
I utgave # 1.2011 av Speideren finner du mange flere historier fra Liberia og informasjon om Speideraksjonen 2011.
